Jeg har ikke lenger angst, og jeg er ikke lenger deprimert

Når jeg startet i prosessgruppe handlet livet mitt kun om å overleve.

Jeg klarte ikke å ta ansvar for livet mitt, og jeg hadde levd på en måte der jeg påførte meg mer og mer skam. Konsekvensene av min uansvarlighet, min streben etter å prestere, være flink og perfekt og av min manglende evne til å sette grenser for meg selv og andre vokste. Resultatet ble at jeg i perioder ikke klarte å være i jobb på grunn av at jeg gikk med en konstant følelse av total utmattelse, dårlig samvittighet og angst, og jeg har derfor vært sykemeldt i lange perioder.

“Lost case”

Rett før jeg kom til gruppa hadde jeg i desperasjon søkt hjelp i psykiatrien. Jeg ble diagnostisert med depresjon, og deres løsning var å gi meg medisiner. De kunne ikke tilby noen form for samtalebehandling siden de mente at jeg ikke ville kunne dra nytte av det. Jeg så på meg selv som et «lost case».

Jeg bestemte meg for å lete etter et sted der jeg kunne få hjelp til å håndtere livet på en mer hensiktsmessig måte, få lov til å uttrykke all den sorgen og smerten jeg følte, og få hjelp med angsten min. Når jeg fikk høre om Addictologi Akademiets prosessgruppe i byen min, så valgte jeg å prøve det.

Ingen drømmer.

Jeg turte likevel ikke å ha store forhåpninger om at livet mitt skulle bli særlig bedre, og jeg hadde ingen drømmer om framtida.Dette til tross for at jeg er ung, har en utdannelse og en jobb jeg trives i, er gift og har venner, og utifrån sett ser ut til å ha det som trengs for å være lykkelig og tilfreds. På innsiden følte jeg meg død, og jeg så noen ganger ikke vitsen verken med å prøve å få det bedre, eller med å leve.

Jeg trappet ned på og sluttet med medisiner, og fikk hjelp til å håndtere følelsene som kom opp. Etter å ha gått ni måneder i prosessgruppe ser jeg livet på en helt annen måte. Jeg har ikke fokus bare på å overleve, men på å leve et verdig liv med god livskvalitet der jeg prøver å ta ansvar for mine følelser og behov, for å sette grenser og for stå opp for meg selv i møte med andre mennesker.

Jeg har ikke lenger angst, og jeg er ikke lenger deprimert.

Det er en tøff jobb å tørre å se på hvor dårlig jeg har behandlet både meg selv og mine nærmeste, og jeg har en lang vei å gå, men jeg får god og kontinuerlig veiledning. Jeg har fått hjelp til å begynne å rydde opp i konsekvensene mine, og jeg får også hjelp til å mestre hverdagen og de utfordringene og problemene som fortløpende kommer opp i prosessen min.

I dag har jeg drømmer.

I dag drømmer jeg om mange forskjellige ting både på kort og lang sikt, jeg trives mer med med selv, og jeg kan innimellom til og med kjenne en følelse av lykke som kommer fra innsiden.

Dette er helt nytt for meg, og jeg er uendelig takknemlig for at jeg fant veien til prosessgruppa slik at jeg får lov til å bryte den negative og nedadgående spiralen som jeg tidligere ikke har klart å stoppe.

Maria